Trykk på bildet for å laste ned Vellum #4
Av Tor Ivar Hansen
Artikkelen er hentet fra Vellum #4
Interessen for den norrøne kulturarven vokste seg stor på 1800-tallet. Det var søken etter å finne et fundament for en sterk nasjonal identitet som var motiverte interessen for vikingtiden. Det nasjonale var et overordnet spørsmål, og historieforskningen ble preget av dette. Det gjaldt å finne argumenter for en fremstilling nasjonen som gammel og ærefull. Et av de mer kuriøse uttrykk for dette var studentenes årlige feiring av Festen til fedrenes minne, midtvinterblot.
Paradoksalt nok ble den norrøne kulturarven gjenstand for markering av to motstående og konkurrerende nasjonale standpunkter, både den norske nasjonalismen og skandinavismen. De norsknasjonale søkte å distansere seg fra den svenske og danske kulturen, men likevel å vise til at den norske kulturen var urgammel – den var videreføringen av det norrøne. Skandinavistene hadde ikke behov for distanse, de mente derimot den gamle fellesnordiske kulturen var et argument for deres prosjekt – å utvikle det skandinaviske kulturfellesskapet og danne grunnlag for en politisk samling av Norge, Danmark og Sverige.
Festen til fedrenes minne kom i stand etter et initiativ i 1845. Man hadde allerede i flere år feiret en fest til fedrenes minne i Det Norske Studentersamfund. Det var Henrik Wergeland som lanserte ideen, og den første festen ble avholdt høsten 1834. Men det ble ikke noen fast tradisjon med det samme. Først fra 1842 ble den holdt årlig og gikk under navnet ”Festen til Fædrenes Minde” eller ”Oldnordisk lag”. Fra da av ble den lagt til 13. januar, og den skulle feires som tjuendedag jul på de gamle vikingers vis. Som vanlig ble det skrevet referat fra studentenes høytidelige fester, og derfra får vi vite litt om hvordan det gikk for seg. Innledningsvis ble forsamlingen gjort kjent vikingenes gjestebud. Man hadde anskaffet langbord og benker i gildesalen, for å oppnå den rette stemningen. Maten, som ble servert på trefat, var reinsdyrstek, speket flesk og bjørneskinke på trefat. Det ble ikke spist med gafler, men kun tollekniver. Til maten ble det servert øl og mjød i kanner og horn, og det skåltes ivrig. Det ble også avlagt løfter ved Bragebegeret (Brage var den norrøne guden for diktning og skaldekunst). De vel 20 deltagerne sang og talte helt til midnatt.
Et par år etter hadde festen tatt en mer fast form. Til menyen hadde man supplert hestekjøtt, som sammen med bjørneskinken ble spist under ”Lystighed og Gammen”, som det heter i protokollen. Det ble skålt for Snorre Sturlason og sagafortellinger ble opplest. I løpet av kvelden ble det til og med lovet (av Eilert Sundt) at neste år skulle man forsøke seg på holde tale på gammelnorsk.
Denne formen for fest må ses i sammenheng med tidens interesse for den norrøne kulturarv, og ikke minst den gryende nasjonalfølelse som man særlig fant hos studentene. Referatet fra festen i 1844 ble avsluttet med et ønske om at Studentersamfundet måtte skaffe ”vort kjære Fædreland mange dygtige og retsindige Statsborgere […]”.
Men det oldnordiske lag skulle også bli preget av en annen av tidens strømninger, nemlig skandinavismen. Fra første del av 1840-tallet begynte den å gjøre seg gjeldende også i norske studentkretser. Skandinavismen var en idé om at skandinavene var ett folk og at Skandinavia var deres fedreland. Den skandinaviske bevegelsen tok mange ulike retninger, hvor noen mer moderate nøyde seg med å arbeide for et styrket kulturelt felleskap, mens de ytterliggående mente Norge, Sverige og Danmark måtte samles under en stat. Bevegelsen fikk slik styrke at den frem til omkring 1870 må ses på som en sterk konkurrent til det pågående norske nasjonsbyggingsprosjektet. I studentmiljøet ble skandinavismen helt dominerende i et par tiår. Utallige ganger ble det skålt for Nordens enhet i Det Norske Studentersamfund på 1850- og 60-tallet.
Skandinavismen satte også et sterkt preg på Festen til fedrenes minne. Fra 1845 var den en nordisk fest hvor skandinavismens retorikk om kulturell tilnærming og politisk samling av Skandinavia lå i luften. Studentersamfundet oppfordret studentmiljøene i Uppsala, Lund og København til også å feire den 13. januar, slik at festen ble felles nordisk. Denne oppfordringen gikk ikke ut fra Studentersamfundet uten debatt, det krevdes to opphetede møter for å ta en beslutning i saken. Et brev ble sendt hvor man inviterte til å feire denne festen, feire de gamle nordiske minner og disses betydning for det nyvakte nordiske liv, som det het i brevet. Det ble også lagt vekt på det akademiske fellesskapet og at et samarbeid var nødvendig for å sikre en selvstendig nordisk vitenskap. ”Ville I derfor forene Eder med os til en nordisk Høitid og drikke en Broderskabsskaal med os her oppe? Vi haabe det.” Slik lød appellen i brevet. Og det kom entusiastisk svar fra alle kanter.
På festen påfølgende år ble det ivrig skålt for de svenske og danske brødre. Studentersamfundets formann skålte for broderfolkene: ”Vi have drukket Norges Skaal, men det kan ikke være lykkelig uden at vore Broderfolk ogsaa ere lykkelige.” Tanken om en felles skjebne var klar. Lokalet ble pyntet med skandianviske faner og symboler. Et skjold var preget med Nordens felles stjernetegn, Store Bjørn. Ved denne begivenheten slo det skandinaviske miljøet blant studentene i Norge blomst, og den kom til å farge det akademiske miljøet i lang tid fremover. Det er et paradoks at en feiring som opprinnelig var initiert av Henrik Wergeland ble en nordisk festdag. Han var på denne tiden blitt antiskandinavist.
Den nordiske høytiden ble feiret helt frem til nyere tid, også lenge etter at den skandinaviske samlingsånd var borte. Skjønt med et avbrudd etter 1905 og unionsoppløsningen, da følelsene var særlig kalde. I Lund hadde festen et rent svensk fokus mellom 1905 og 1914. Fra året etter fikk den igjen et nordisk preg. Festen var i sin tid en av de største og mest tradisjonsrike i Akademiska Förening i Lund, hvor den for siste gang ble feiret i 1954. I det Norske Studentersamfund var den en av de faste festene helt frem til 1970-tallet (den skulle da feires hvert femte år). Den ble da fjernet fra lovene og, i tråd med tiden, avfeid som studentikost vås.
…
Litteratur/kilder
Det Norske Studentersamfunds arkiv (Privatarkiv 1322 i Riksarkivet).
Akademiske Förening i Lunds hjemmeside: http://www.af.lu.se (5.4.2006)
Hemstad, Ruth 2004: ”Skandinavisme og skandinavisk samarbeid” i Mette Skougaard Norgesbilleder – Dansk-norske forbindelser 1700-1945. Gad, København.
Storsveen, Odd Arvid 2001: ”Evig gammel. Henrik Wergeland, P. A. Munch og historiens nasjonale funksjon.” I Øystein Sørensen (red.): Jakten på det norske. Gyldendal akademisk, Oslo.
Wallem, Fredrik 1913: Det Norske Studentersamfund gjennem hundrede aar. Aschehoug, Kristiania. (Sitatene fra 1840-tallet er hentet fra Wallem).
…
Tor Ivar Hansen – master i historie ved UiO våren 2008.
