Sagaen om Karlamagnus og heltene hans

Oversatt av Terje Ellefsen (Teksten oppdateres etterhvert)

Kildetekst til denne oversettelsen er C. R. Ungers utgave av “Karlamagnus saga ok kappa hans”, Christiania 1860.

KAPITTEL 1

Kongen som het Pippin og rådet over Frankland var en vis og vennesæl konge og særs rik. Han hadde en dronning som het Berta, hun ble kalt Berta den fotstore.
De hadde en sønn som het Karl og to døtre. Den eldste het Gilem og den yngste Belesem. Kong Pippin døde da Karl var to og tredve vintre gammel.
Etter kongens død ville de menn som hadde vært Pippins riddere drepe Karl. Men den allmektige Gud, den som hadde tiltenkt denne æren for kongssønnen, den høyeste kongelige heder i hele verden, lot det ikke fare fram og sendte engelen sin for å fortelle Karl at de hadde ønsket hans bane. Da fór han for å finne rådgiverene sine og fortalte dem om denne åpenbaringen. De ble glade for åpenbaringen, men syntes det var veldig ille at dette sviket ble planlagt og visste da ikke raskt hva de skulle råde før de visste hvem svikerene var.

Først rådet de da Karl til å komme seg bort og etter det fór de lønnlig bort alle sammen og kom til Adernam til den ridderen som het Drevja og fortalte ham sitt ærend. Men han var en god og trofast mann som var veldig mektig og vel rik og det ble sagt at han aldri kunne svike Karl.

Da spurte Karl om råd om hva han skulle gjøre med søstrene sine. Drevja ba ham sende etter dem: “Jeg skal gjemme dem fordi jeg er din mann og mine eiendeler er i din makt”.
Karl svarte: “Jeg har ingen mann å sende etter dem, og jeg ber at du sender eller farer selv, dog lønnlig, slik at ingen av våre uvenner blir viss om vårt nærvær”.
Og etter det fór Drevja og fant jomfruene og to andre møyer med dem; den ene het Oden og var datter av hertug Videlun, mens den andre het Beatrix og var datter av Valam jarl av  Alemavi. Da de kom dit ble Karl glad for å se dem. Etter at de var blitt mette av nattverden gikk de for å sove. Og da Karl hadde sovnet, kom Guds engel alene til ham og ba ham stå opp og fare for å stjele. Men for ham syntes det underlig at engelen ba ham gjøre dette og hvordan han skulle fare da kjente han ingenting til.

Engelen mælte at han skulle sende etter tyven Basin og at de to skulle fare sammen fordi at “..av dette emne kunne riket ditt vinnes og du kan ha livet ditt og ære og det er mest å vinne på det”.
Men da han våknet fortalte Karl om drømmen og de lot straks lete etter tyven Basin helt til han ble funnet. Da Basin først så Karl ble han redd, men Karl sto straks opp imot Basin og mælte: “Velkommen Basin, vi to skal være kumpaner og følgesmenn og stjele begge to.
Basin svarte: “Herre, jeg vil gladelig være din tjenestemann”. Karl godtok det og Basin ble gjort til Karls håndgangne mann. Og etter dette, da Karl hadde tatt ham til venn, kalte han til seg en rådgiver som het Namlun og sa til ham at han ville fare med Basin for å stjele slik Gud hadde bedt ham gjøre gjennom engelens stemme.
“Nå vil jeg at du og Drevja begge to gjemmer mine søstre vel mens jeg er på denne ferden”. De sa ja til det og sverget ved Gud og sin tro at de skulle gjemme dem vel. Denne Namlun var sønn av….. [lakune i teksten].

…

KAPITTEL 2

Etter det gjorde Karl og Basin seg klare til å fare bort morgenen etter. Namlun og Drevja fór med dem langt bort og Namlun advarte Basin mot å noen gang nevne Karls rette navn. Basin spurte hvilket navn han skulle bruke på Karl og Namlun svarte: “Magnus skal du kalle ham fordi jeg frykter det som vil skje hvis hans fiender blir vár ham”.
Karl sa at dette måtte bli vel. Namlun tok en ring av hånden sin og gav Karl og sa til ham: “Det som du bærer på hånden skal du bruke til å besegle brev du skriver til meg, for da kan jeg gjenkjenne ringens merke”. Siden tok de tårevåt avskjed med Karl og skiltes slik.

Så red de midt i Adernam til den borgen som heter Tung. De dvalte om dagen i skogen under borgen i huset til to fattige husfolk, men red om natten fram til en øde borgvegg og steg der av hestene sine. Magnus sto og passet på hestene mens Basin gikk inn i hallen til Renfrei jarl som bodde i borgen.
Han fór stille og hørte seg omkring. Alle som var der inne sov. Han gikk til en kiste og lukket den opp og lagde seg en byrde av gull, sølv og gode klær og bar denne byrden til sin felage Magnus og ba om at de kunne fare bort med en gang. Magnus svarte: “Ikke skal det være slik; nå skal jeg fare og se om jeg kan bevise sviket”.
Da svarte Basin: “Jeg skal fare med deg fordi du har aldri stjålet hittil og jeg vil nå vise deg det.
De førte da hestene sine inn i et skjulested langt bort, slik at ikke noen skulle høre noe til dem. Siden gikk de inn i hallen. Da mælte Basin til ham:
“Stå du her som jeg ber deg og rør deg ikke før jeg kommer tilbake til deg”. Siden ledet Basin ham til hvilet til Renfrei jarl og lot ham stå mellom bordveggen og forhenget. Basin gikk da til Renfreis stall og ville ta hesten hans. Men da hesten ble vár ham, tok han til å pruste og riste på seg og gjorde meget om seg, slik at Renfrei våknet og ba hestesveinene gå for å få rede på hva som var galt med hestene.
Men da Basin hørte det klev han opp på tverrbjelken og la seg der så lang han var. Hestesveinen gikk til hesten som ikke ville være rolig, slik at den vekket alle som var inne. Renfrei jarl spurte hva som var med hestene, men han ble ingenting vár.
Hestesveinen gikk til hvilet sitt og alle sovnet unntatt Renfrei som mælte til sin kone:
“Det er en del som jeg vil si deg, frue, som du må holde godt skjult”.
“Herre”, sier hun, “jeg er pliktig til det”.
Han mælte: “Du vet at nå er kong Pippin død, men han har en sønn som heter Karl. Han er en så grisk mann at han vil legge under seg alle, han har tenkt å la seg vie til konge i julen i Eissborg og bære krone. Men vi tolv som er rikest i kongens velde har sverget en ed om at vi skal beseire ham og at han ikke skal ha hardstyre eller underkuing over oss og så skal vi arbeide mot ham slik som jeg nå vil deg si: Vi har latt gjøre tolv tveeggede kniver av det hardeste stål og på julekvelden, da han har holdt hirden sin, skal vi drepe ham og alle hans menn. Siden skal vi samle sammen alle våre venner og vie meg til konge her i Tung”.
Da svarte fruen:
“Herre, dere har ingen grunn til å gjøre slik, fordi du og dine ættmenn har alltid tjent hans foreldre og du har å være hans tjenestemann. Ikke gjør dette ille verket, vær heller hans trauste venn. Hvis ikke vil du og ditt avkom få betale”.
“Ti, tosk”, sier han, “det skal skje slik som vi har lagt råd”.
Fruen mælte: “Hvilke er disse vennene dine som du stoler på så vel til slike storråd at dere skal gå imot den rette kongen, den som er født til riket og æren?”
Han mælte: “Der er først min bror Heldre, den andre er Annzeals av Hoenborg, den tredje Isenbard av Irev og med ham hans kumpan Reiner, den fjerde Segbert av Salimborg; med deres støtte skal vi tilegne Bealver og Alemannia og Langbardaland. Den sjette er Tankemar av Vensborg og Tam hans bror, nummer åtte Ingelravn av Rodenborg; med de tre skal jeg tilegne meg Danmark og Frisland. Den niende er Rozer av Orlaneis, den tiende Folkvard av Pirapont, den ellevte Rezer av Irikun, den tolvte Valam av Brittollis; med disse fire skal vi tilegne oss Peitu og Normandi, Bretland og Angiam og Meniam, Bealves og Dukames, Hja, Paris og Leons og hele Kartaginem. Min bror Heldre skal være hertug og jeg keiser i Romaborg. Fruen mælte: “Herre, hvordan har dere stadfestet dette rådet?”
Han svarte: “Slik”, sier han, “at vi har sverget eder ved alle Guds hellige menn at vi skal alle være enige om ett råd og drepe Karl på den samme dag som han er vigd. Vi skal gå inn i søvnhuset hans og ha hver vår kniv i ermet og vi skal stikke mot ham alle på en gang”.
“Herre”, sier hun, “ille og elendig råd gjør dere med deres hender, dere som alle var håndgange menn hos far hans kong Pippin, og han gjorde dere rike menn, vanærende lønner dere hans fagre hedring. Ai ai ai, Karl, stor harme er det hvis du skal dø så æreløst!”
Men jarlen ble særs vred og slo henne med neven sin på hennes munn og nese slik at begge blødde. Men hun bøyde seg fram fra hvilet og ville ikke blø på klærne. Karl sopte blodet i den høyre hansken sin mens hun la seg atter opp i hvilet. Basin steg da sakte ned av tverrbjelken og gikk i ring rundt hallen og fikk så gjort med sin klokskap at alle menn i hallen sovnet. Siden gikk han til jarlens hvile og tok sverdet hans og kom med det til Magnus og kalte ham til ferd meg seg. Han sa da at jarlen og alle andre sov. Basin tok salen og bisselet som jarlen eide og fór nok en gang til hesten og tenkte å ta den, men hesten fnøs som før. Han ble veldig vred på grunn av det og lot som han ville hogge hesten med sverdet. Men Magnus stogget ham og tok av hesten bisselet og la det ved hesten og siden salte han hesten. Han sto da så stille som om han var gravd ned. Karl steg opp på hestens rygg. Da våknet fruen og så meget lys i hallen og vekket jarlen og sa det til ham, men han løp opp ved dette og gikk til døren og syntes dette var underlig. Men Basin hadde lukket opp hallen og det var derfor døren var åpen.

…

KAPITTEL 3

Etter dette gikk de til hestene sine og bandt eiendelene sine på Basins hest. Magnus red på jarlens hest og Basin red på den hesten Karl hadde hatt tidligere. Så fór de til den fattige mannens hus, ham de hadde vært hos før, og oppholdt seg der en stund. Den fattige mannen gjemte hestene og tingene deres. Da de var mette gikk de for å sove; mannen lukket igjen dørene. Og igjen fikk Magnus en åpenbaring av Guds engel, som mælte til ham: “Far du som raskest og trøst din mor og din søster, fordi de er veldig sorgfulle på grunn av at du har forsvunnet. Men din mor er med barn fordi hun var havende noe før din far døde. Hun skal føde et møyebarn som skal hete Adaliz.”

Etter det våknet han og takket Gud for denne åpenbaringen og vekket Basin og ba ham gjøre seg klar. Men han spurte hvor de skulle fare. “Til Peituborg til mor min” svarte Karl. Siden fór de dit, og før de dro, gav de den fattige mannen mye av sine eiendeler. De red gjennom hele natten og midt på neste dag kom de til borgen og red fram til halldøra til Karls mor. Der steg de av hestene sine. Basin sto der ute og holdt hestene deres mens Magnus gikk inn i hallen til dronningen som lå der.

Men for henne var det underlig hvorfor han fór ensom og hun sto opp imot ham og kysset ham. Siden satt de seg ned i hvilet og hun ba ham ta av seg klærne sine, men han ba først sette hestene deres i stall og hente felagen sin. Hun ba Bararde hestesvein gjemme hestene og vokte vel. Da ville Karl gå etter Basin, men dronningen spurte hvem denne Basin var. Karl svarte at Basin var hans beste venn. Dronningen ba da Huga tjenestemann gå etter Basin. Og da Basin kom inn, sto Karl opp imot ham og ba ham sitte hos seg i hvilet.
Dronningen mælte: “Er dette felagen din?”.
“Ja”, sa han, “dette er min beste kumpan og venn”.
Basin mælte: “Magnus”, sa han, “skal vi to dvele her i natt?”.
“Si, venn”, kvad hun, “gir du Karl dette økenavnet?”
Basin svarte: “Dette navnet har han trengt særs mye på grunn av uvennene sine som vil svike ham”. Men hun spurte ham da selv hvordan Karl ble det viss. Han svarte: “Med Guds miskunn, fordi engelen hans påbød meg å stjele sammen med tyven Basin”. Men hun ble forskremt ved dette og spurte om han var kristen. Det ble sagt at han var døpt, men ikke konfirmert. Og da hun hørte det, sendte hun menn til Trevisborg etter erkebiskop Rozer, slik at han skulle komme for å møte henne. Og da erkebiskopen kom ble han glad for å se at Karl hadde kommet tilbake. Dronningen mælte til erkebiskopen: “Jeg sender etter Eder, herre, fordi jeg ville at De konfirmerer min sønn Karl og hans navn. Erkebiskopen sa at slik skulle det være med Guds vilje. Han tok da på skruden som til messe og spurte siden om han skulle hete Karl. Hun sa han var døpt med det navnet, men Basin og de har nå endret navnet hans og sier han nå heter Magnus. Erkebiskopen mælte: “Vel må han nå Karlamagnus hete”. Og så konfirmerte han Karl med dette navnet og velsignet.

…

KAPITTEL 4

Nå etter at dette hadde skjedd gikk de i enetale med Rozer erkebiskop, dronningen og Karlamagnus, og da mælte dronningen: “Kjære sønn, nå heter du med Guds vilje Karlamagnus; si nå meg og herre erkebiskopen hvor du har vært all denne tiden”. Da berettet han alle sine eventyr og fortalte alt om sine ferder slik som de hadde vært. Dronningen ba ham da sende etter Namlun. Men han svarte det at han ikke ville la noen mann vite at han var kommet til Peituborg.
Men erkebiskopen sa da at han skulle være skjult der og dronningen skulle sende etter Namlun. Hun kalte da til seg Jadunet løper og ba ham fare med Karlamagnus sitt brev. Erkebiskop Rozer skrev brevet og satte der ned navnene på alle svikerene: Renfrei og Heldre, Andeals og Isenbard hans felage, Segbert, Tankemar og Tran, Jugilravu og Rozer, Folkvard, Rezer og Vadalin. Karlamagnus spurte om Jadumeth var trygg, men hans mor sa at ikke kunne noen mann være tryggere. Da tok Karl brevet og beseglet med Namluns ring og så fikk løperene brevet. De førte det til Namlun og Drevja og ba dem da fare som raskest i møte med erkebiskopen og dronningen. Men da Namlun så håndskriftet kjente han innseglet og brøt opp brevet. Og da han så svikerenes navn tyktes ham det veldig underlig at de skulle ville svike ham hvis far hadde gjort dem til rike menn.

…

KAPITTEL 5

Siden red de til Peituborg og der fant de Karlamagnus og de gikk dit til samtale. De traff også Rozer erkebiskop og dronningen. Karlamagnus spurte dem da, alle sammen, hvordan han skulle endre riksstyret etter far sin. Da mælte erkebiskopen at han skulle sende etter Videlun av Bealver, far til Namlun, og jarlen Hatun, de var de øverste høvdingene av Almannia, vise menn som ga gode råd.
Erkebiskopen ba Karlamagnus å få fare denne ferd og han sa at det ville han gjerne og erkebiskopen gjorde seg klar på stedet og red siden til Prumensborg.

Og de var der begge, hertugen og jarlen, og begge var hugsjuke om Karl, herren sin, og søster hans og døtrene sine med dem, da de tyktes nesten å ha tapt. Men mens de samtalte om dette, kom Rozer erkebiskop og de var veldig glade ved hans komme dit og de stod opp imot ham og kysset ham; siden satte de seg ned alle sammen og Hatun jarl spurte: “Hvorfra kom Eder til oss, herre?”
Erkebiskopen svarte: “Jeg kom fra Peituborg fra dronning Berta og Karl, sønnen hennes, og de sender eder Guds og sin hilsen og ba det at dere to skulle komme til dem som raskest”.
De ble glade for disse tidender og fór av sted og kom til Karlamagnus og det ble et veldig gledelig møte med dem. De kysset hverandre og begge kysset Basin etter Karlamagnus bud.

(Teksten oppdateres med nye kapitler etterhvert. – Therese)