Av Therese
Jeg elsker krim, og hvis det i tillegg er satt i en middelaldersk setting, så er det ingenting som kan bli bedre enn det. The Name of the Rose er fra 1986, og den er og kommer til å være en av mine favorittfilmer. Mye på grunn av Sean Connery og den herlige tåkete stemninga som gir den rette mystikken til filmen.
Sakset fra Wikipedia:
1327: after a mysterious death in a Benedictine Abbey, the monks are convinced that the apocalypse is coming. With the Abbey to play host to a council on the Franciscan’s Order’s belief that the Church should rid itself of wealth, William of Baskerville, a respected Franciscan monk, is asked to assist in determining the cause of the untimely death. Alas, more deaths occur as the investigation draws closer to uncovering the secret the Abbey wants hidden, and there is finally no stopping the Holy Inquisition from taking an active hand in the process. William and his young novice must race against time to prove the innocence of the unjustly accused and avoid the wrath of Holy Inquisitor Bernardo Gui.
Filmen er basert på Umberto Ecos klassike verk med samme navn. Boken ble utgitt på italiensk i 1980 og er satt til 1327 i et fiktivt kloster som rommer mange hemmeligheter. Hvis vi skal tro Wikipedia er klosterets plassering et sted i Liguira, på nordvest-kysten av Italia.
Vi kan kanskje si at filmen er stjernespekket, men på 80-tallet var ikke alle skuespillerne like kjente som de er i dag. Vi møter en klok Sean Connery, en ung Christian Slater, som spiller novisen Adso, og Ron Perlman i en fantastisk tolkning av Salvatore. Den misdannete og flerspråklige munken som er en karikatur av forkrøplete munkesjeler.
For meg er dette filmen som burde sette standarden for andre middelalderfilmer. Det er mord og spenning, men ingen overdrevne mystiske scener som involverer flyvende trollmenn eller overnaturlige vesener. Omgivelsene er dempet og naturfarget, og passer stemningen i filmen godt. Mange av filmene som beskriver middelalderen er overdrevne i flere retninger, men det er ikke denne. Stemningen er dempet og lavmælt og likevel dramatisk.
Som Dagbladet sier: Gå i kloster! Det er mer spennende enn man skulle tro.
