Et moderne syn på en skytsengel
Av Marianne Pahle
Skytsengler har fått en renessanse. Prinsesse Märthas og Elisabeth Samnøys alternative medisinske praksis har trukket fjærkledte vesener inn i selvutvikling. Nyreligiøsitet kalles det, men en tilsvarende praksis har dype røtter i nordisk sammenheng. I vikingtid og tidlig middelalder inngikk ulike typer verneånder i norrøn sed og skikk. Det var en helt naturlig del av kulturen at mytiske vesener og skikkelser rådet over helse og velferd. Fylgjur (entall fylgja) var et av mange feminine kollektiver som vernet og beskyttet nordboerne. De utgjorde et slags livslangt alter ego eller eksternalisert sjel både for enkeltmennesket og ætten som helhet. Fylgja kroppsliggjorde samtidig personlig lykke og skjebne. I likhet med skytsengler kunne de bli rådspurt i vanskelige situasjoner, helst i drømmer. Gjerne iført dyreham gikk fylgja foran personen den vernet og kunne skade hans fiender, som et uttrykk for personens makt. I sagalitteraturen er det flere eksempler på fylgjemotivet. Sent i ættesagaen Njåls saga er religionsskiftet en realitet på Island, og i fortellingen om Hall fra Sida går det frem at han vil la seg døpe bare hvis Sankt Michael vil være hans fylgjuengill (skytsengel). Vi aner her et paradigmeskifte mellom gammel tro og sed og den nye religionen representert ved Hvitekrist og hans maskuline medhjelper.
…
Lesestoff
