Gladiatoren møter Galadriel i Sherwood-skogen. Slikt blir det eventyr av.
Klokka viser 00:41 natt til mandag 28. juni, og jeg har akkurat kommet hjem fra kino med Maren og venner. Jeg har endelig fått somlet meg til å se Robin Hood, som hadde premiere 12. juni. Den som venter på noe godt, venter noen ganger forgjeves.
Året er 1199 og Richard Løvehjerte returnerer fra korstog til Jerusalem. Den Løvehjerte vi møter er småfrynsete, brautende og arrogant, i motsetning til andre fremstillinger av Løvehjerte som et glansbilde av en konge. Og det er forfriskende! For de som har lest siste boka om Arn, så likner fremstillingen av Løvehjerte i filmen på figuren i boka.
Tilbake vender også Robin Longstride, som i en artig vri tar navnet Sir Robert av Loxley. Han havner selvfølgelig i klammeri med kong Richard, og får via omveier og mye drama kommet seg fra Frankrike til England. Der drar han til Nottingham med sine følgesvenner, og møter Lady Marion. Der er også her Robin får høre historien om sin far som ble drept da han var ung. Filmen forteller ikke den tradisjonelle historien der han tar fra de rike og gir til de fattige. Filmen handler om alle hendelser i forkant som former mannen og legenden Robin Hood. Som Maren kommenterte da vi gikk ut av kinosalen: “Her er det duket for en oppfølger”.
Filmen går på nødbluss når det kommer til personkarakteristikker. Russel Crowe kan spille historiske karakterer med henda på ryggen og bind for øynene. Han er solid, sterk og uovervinnelig, slik vi liker å se han. Men det mangler det lille ekstra. Og det gjør det også de andre karakterene. Little John er ikke stor nok, broder Tuck er ikke tjukk nok, sheriffen av Nottingham er ikke sleip nok.
Filmen trekkes opp av de små humoristiske innslagene som fikk publikum til å humre i kinomørket. Ett eksempel er følgende samtale mellom Robin og Marion, fritt etter hukommelsen:
Marion: I only knew my husband a week before he went to war
Robin: Good knight.
Marion: Yes, it was short, but sweet.
Robin: I ment, in the army.
Marion: Oh (og rødmer kledelig)
Og så over til en morsom og småslem del av det å se historiske filmer: finn fem feil. En ting som Maren påpekte var at snøring på kvinnekjoler kom på 1300-tallet (selv aner jeg lite om kvinneklær fra rundt 1200, men jeg støtter meg til ekspertisen her). En annen ting, ut fra det jeg vet om det katolske England, er at de ikke kremerte sine døde, som de ved ett tilfelle gjør her. Hvordan skal man da gjenoppstå i en hel kropp ved Dommedag? Jeg bare spør.
Ikke like episk som Braveheart. Ikke like fortryllende som Ringenes herre. Ikke like sterk som Gladiatoren. Det er vanskelig å fortelle en historie som har blitt fortalt på det store lerretet så mange ganger før. Men banker ikke hjertet alltid litt ekstra når helten vinner slaget og får sin utkårede? Likevel er ikke regissør Ridley Scott helt i mål denne gangen.
- Therese
Andre omtaler:
- Robin får hetta – VG Nett
- Savner gode, gamle Robin – Oslopuls
Ja ikke sant! Vi eter det i oss, sluker det og tygger drøv og nikoser oss med det! lol
Heisann
Kommentaren din ble slukt av spam-filteret, det beklager jeg! 
Det er godt mulig jeg liker den bedre etter gang nummer to, men akkurat nå holder jeg en liten knapp på Kevin Costners, amerikansk aksent eller ikke! jeg lar meg jo uansett lett underholde av viking- og middelalderfilmer, nesten uansett hva de handler om!
Jeg har sett filmen to ganger…joda historien virka litt tynn første gang men alt rundt fikk meg til å gå en gang til. Det er sant at karakterene ikke har substans nok i forhold til det vi er vant til…men den andre gangen jeg så den så gikk det opp for meg at dette kanskje var intentsjonen…at de skal vokse seg inn i seg selv. De slemme karakterene er mere troverdige for meg fordi de ikke utelukkende er slemme. Prins John er lidenskapelig og overfølsom samtidig som han er ego og grisk. Sheriffen av Nottingham er en nytelses-syk rævsleiker om du unskylder språket. Den er mer troverdig fordi den er mer menneskelig.
Kvinner snørte nok klærne sine senere, og det var ikke vanlig å snøre kjolene foran. Noen friheter tar han seg der. Ellers så har jeg ofte spekulert i hvor mye av gamle skikker som kunne henge igjen i mer perifere områder…har derfor ingenting problemer med å svelge kremering.
Jeg elsker alle deltaljene og håper Scott spiller inn nok dollar til å lage oppfølgeren han har planlagt!