Fredag 26. mars benket vi oss foran prosjektoren i seminarrom 9 på Blindern for å se på filmen Outlander som hadde premiere i Norge sommeren 2009. Innledningsvis snakket historiker og filmentusiast John McNicol om vikingfilmer generelt.
Et romskip kræsjer i en norsk fjord i år 709. Eneste overlevende er romfareren Kainan. Han kobler seg til en datamaskin som kan fortelle at han befinner seg i Norge i år 709, og innprenter også det norrøne språket. Etter å ha forvillet seg inn i en forlatt landsby blir han tatt til fange av Wulfric, som tar han med seg til sin egen landsby. Den forlatte landsbyen viser seg å ha vært angrepet, og alle innbyggerne er sporløst forsvunnet. Kainan forstår raskt at han ikke var den eneste som overlevde kræsjet, med seg som blindpassasjer hadde han fått med seg monsteret Moorwen. Den utryddete landsbyens overhode Gunnar kommer tilbake og finner alle sine kjære forsvunnet og drar konklusjonen at det er Wulfric og hans konge Rothgar som står bak angrepet. Kainan vet derimot bedre. Han overbeviser vikingene om at de må drepe monsteret, og sammen drar de ut for å jakte Moorwen.
Hovedrollen Kainan spilles av James Caviezel som vi kjenner best fra Mel Gibsons The Passion of the Christ. Et annet navn er John Hurt som kong Rothgar. Hurt har en solid CV bak seg, og spilte i sin tid i kultklassikeren Alien (1979), og i Outlander møter han igjen romvesener. Jeg satt også lenge og lurte på hvorfor Gunnar så kjent ut, og måtte inn på rollelista for å se hvem det var. Jammen var det ikke Ron Perlman, som gjorde en uforglemmelig innsats som Salvatore i I Rosens navn fra 1986.
Filmen vil jeg karakterisere som en blanding av myten om Beowulf og Den 13. krigeren (1999). I omtrent alle vikingfilmer dukker det opp et monster som skal bekjempes, og det gjør det også her. Hvorfor det alltid er en kobling mellom vikinger og monstre (draker) kan bunne i at Beowulf ligger til grunn for mye av kunnskapen om vikinger i den engelskspråklige verdenen. Likhetstrekk med Den 13. krigeren er blant annet at hovedpersonen er en utenfra samfunnet som velges ut til å være med å bekjempe den ytre faren.
Moorwen
Det vikingvisuelle er imponerende riktig i forhold til så mange andre filmer i samme sjanger. På høvdingens sete er det kopier av dyrehodene funnet i Oseberggraven, vi ser også en kopi av Osebergvognen i bakgrunnen i vikinglandsbyen. Høvdingehallen har utskjæringer i det jeg tror må være Urnes-stil. I tillegg er det mange liknende detaljer i filmen som gjør at jeg tror det er noen i teamet bak filmen som har gjort god research eller har en genuin interesse for vikingtid.
Likevel var det også noen ting som kan virke veldig rart. I høvdingehallen vokser det ett stort tre bak høvdingens sete som sikkkert skal illustrere Yggdrasil. Og ikke minst, på noen av vikingenes skjold kan vi se det norske flagget malt på. Det er mildt sagt å foregripe begivenhetenes gang.
Noe av det som er morsomt med å se viking- og middelalderfilmer er å skulle tolke og finne skjulte hentydninger eller symbolikk. Det ser tilsynelatende ut til å mangle i filmen, men i Aftenpostens anmeldelse kan vi lese at “Kainan er avledet av hebraiske Kaanan, og betyr det lovede land. Denne bibelske hentydningen, kombinert med hovedpersonens fortelling om at hans folk mangler et land, passer ubehagelig godt sammen med utryddingen av de groteske morweenene. I en lite utbrodert episode ofres en prest i jakten på udyrene, mens vikingkvinnen Freya innser til slutt at Kainan er sendt av Gud.” Så der falt plutselig symbolikken på plass også.
Outlander gikk på norske kinoer en uke før den ble tatt av plakaten, dermed gikk jeg glipp av den i første omgang. Og det var kanskje også derfor ingen andre i publikum heller ikke hadde sett den. Forventningene var på forhånd skrudd ned til det minimale, ikke minst fordi vi alle var enige om at det er stor mangel på virkelig gode vikingfilmer, og blandingen mellom romvesener og vikinger er i seg selv bisarr. Dette var heller ikke en av de gode filmene. Jeg vil heller ikke karakterisere den som en kommende kultklassiker. Men jeg skal hjertens gjerne innrømme at jeg lot meg rive med og lot meg sjarmere! Den bør sees!
- Therese Foldvik
…
Anmeldelser på nett
