Valhalla Rising (2010)

March 20, 2010
by Therese

Se for deg følgende scenario: du er høvding for en liten gruppe vikinger som skal avgårde for å erobre Det Hellige Land. Med deg i båten tar du i siste liten med deg en enøyd og stum tidligere slave, som er viden kjent for å drepe over en lav sko, og du har med deg en skjelven gutt på rundt tolv år som bare har hjemlengsel. Etter å ha seilt til sjøs i mange dager i bare tåke og på stille hav murrer besetningen din over at skipet er forbannet. Hvem legger de skylda på? Selvfølgelig: guttungen. Den ene av mange logiske brister i Valhalla Rising.

Enøye går de romerske gladiatorene en høy gang

Enøye går de romerske gladiatorene en høy gang

Sakset fra filmweb.no

Den overnaturlig sterke og stumme krigeren One Eye (Mads Mikkelsen) har i årevis blitt holdt fanget av en høvding og hans klan. One Eyes uovervinnelige kampferdigheter har holdt ham i live gjennom dødelige gladiatorkamper, og hans rykte som den mutte morder har spredt seg i det barske og nådeløse landskapet. One Eye lykkes til slutt å slå i hjel sin fangevokter, og sammen med en slavegutt begir han seg ut på en reise inn i mørkets hjerte. På deres flukt møter de en vikingklan, som prediker Guds ord og som søker Det hellige land. One Eye og gutten får lov til at mønstre klanens skip, men seilasen blir en utmattende overlevelseskamp. En mystisk og ugjennomtrengelig tåke innhyller skipet og all navigasjon er umulig. Flere av klanens menn begynner å frykte en forbannelse og tviler på One Eyes egentlige opphav og ærende.

Filmen begynner lovende sett i et vikingperspektiv. Vi befinner oss i fjellene, og ganske kort inn i filmen klippes det til en gammel viking som spytter ut at de kristne er kjøtere fordi de spiser sin guds kjøtt, og de drikker hans blod. Og de kristne har bare én gud, i motsetning til vikingenes mange. Dermed burde grunnlaget for en god historie være lagt. Brytningstiden mellom hedendom og kristendom burde føre med seg mange perspektiver man kan utforske på film. Men etter litt slossing havner vi altså på båten jeg nevnte innledningsvis.

Skal vi tolke Enøye som Odin?

Når det kommer til lokasjon, er den ganske diffus. Man skulle jo tro at en vikingfilm er lagt til Skandinavia, men landskapet vi blir kjent med i begynnelsen av filmen, er helt klart fra det skotske høyland. Det nevnes ingen stedsnavn, annet enn det vage Sutherland (oversatt Sydland), og det kan jo i utgangspunktet være hvor som helst. Den første gruppen vikinger vi møter, hvor Enøye er fanget, er det jeg vil kalle skandinaviske. Tidsriktige klær, kapper og sverd, og ingen spesiell aksent. Den neste gruppen vi møter som Enøye og gutten velger å følge, har en utpreget skotsk aksent, og en blanding mellom skotske og skandinaviske våpen. Etter at Enøye blir med den kristne gruppen vikinger, og har tilbragt uendelig med tid i tåka til sjøs, havner vi plutselig i noe som kan likne den svarteste norske granskauen. Men det er hverken Norge eller det Hellige Land. Det er Amerika.

Det går et lite stykke ut i filmen før den første replikken kommer. Filmen er preget av korte replikkvekslinger, og veldig mange one-linere. Blant annet:  “Hvis dette ikke er Det Hellige Land, hvor i Helvete er vi?”, til stor fornøyelse for publikum. Dialogen er traust og uspennende, men passer til den dystre stemningen som filmen drar oss inn i.

Men når er egentlig handlingen lagt til? Dette er vikinger, og da snakker vi 750 til cirka 1000. Hovedkarakteren Enøye er dekorert med noe som likner piktiske tegninger. Pikterne forsvant ut av historien på 600-tallet. Vikinggjengen som skal erobre Jerusalem har klare korstogtanker, men korstogene begynte ikke før på slutten av 1000-tallet. Dermed har vi å gjøre med en tidslinje som har slått fullstendig krøll på seg. Her er filmens uttrykk blitt prioritert foran årstall. Det er i og for seg ikke så viktig, men når man legger et fortelling i et historisk landskap, så bør kronologien være på plass. Ellers blir det bare forstyrrende.

Hovedrollen innehas av Mads Mikkelsen, og han har ikke en eneste replikk gjennom hele filmen. Vi vet heller ikke hans egentlige navn. Enøye er et kallenavn. Og han er også den eneste som navngis i filmen. Ingen av de andre karakterene navngis på noe tidspunkt. Det kompliserer ikke filmen på noen måte,  det er så få karakterer som spiller en viktig rolle at det er lett å henge med i så måte.

Noen filmanmeldelser sier at karakteren ikke er spennende i den forstand at den ikke utvikles. Det mener jeg ikke stemmer. Enøye går fra å leve kun på overlevelsesinstinktet, til å leve for hevn og til slutt viser omtanke for gutten som har hengt etter han gjennom hele filmen og går inn i en slags offer-rolle. På slutten forsoner han seg med sin skjebne. Riktignok har Enøye kun ett eneste ansiktsuttrykk gjennom hele filmen, men det er handlingene hans man må se på.

Er dette kunst?

Er dette kunst?

I flere omtaler har flimen blitt beskrevet som kunstnerisk. I mine øyne er det kun et forsøk på å være kunstnerisk. Det å filme fjellandskap i tåke, klippe inn scener i slow motion uten lyd og filme karakterene fra alle vinkler gjør ikke en film kunstnerisk. Jeg forstår godt de som sier at dette er en annerledes måte å fortelle en vikinghistorie på, men jeg synes ikke at filmens grep gjør noe for historien.

Filmen mangler fullstendig kontekst. Vikingene vi møter først i filmen ser ut til å være en gjeng som drar fra sted til sted i det skotske høyland for å arrangere slosskamper mellom slavene sine. Det er ingen bosetning, ikke noe samfunn, ingenting som forteller hvor de får mat og drikke fra, og de går alltid til fots. Hvor er kvinnene, barna, husdyra og ikke minst hestene?

En annen logisk brist er korstogånden til vikinggruppe nummer to. De sitter henslengt ved en fjellvegg og snakker uinspirert om å erobre Det Hellige Land. Enhver med litt omløp i hodet ville vite at åtte slitne krigere ikke er nok til å innta og gjenerobre Jerusalem.

I kinosalen var det alt fra de som lo så de hikstet og til de som sovnet. Filmen var akkurat så ulogisk, forvirrende og stereotypisk som jeg forventet. Det som hadde vært mer interessant var å vite mer om Enøyes forhistorie. Hvem var han? Hvorfor har han bare ett øye? Hvilke hendelser gjør han til den harde slosskjempen han er? Hvorfor er han stum? Selv om filmen til tider bare var lydløse bilder og langsom progresjon, fant jeg den ikke kjedelig. Stemningen var litt lik den man kan finne i norske skrekkfilmer der en gjeng ungdommer drar på hyttetur og en etter en forsvinner eller blir drept. Man sitter hele tiden på tå hev og lurer på hvem som blir den neste, eller hvem morderen er.

Og til slutt er det bare én igjen…

- Therese Foldvik

Andre anmeldelser

side2.no
Adresseavisen
Dagbladet
Aftenposten
Drammens tidene
Bergens Tidene
VG Nett
Montages

Comments are closed.