En innføring i Orknøyene
Av Therese Foldvik
Ornkøyene befinner seg nord for Skottland, hvor Nordsjøen møter Atlanterhavet, rundt 10 kilometer fra det skotske fastlandet. De største øyene i øygruppen har navn som ender på -ay, som kommer fra norrønt “øy”. Av de 70 øyene som gruppen består av, så er det fast bosetting på runde femten-tjue av dem. Orknøyene er kjent for både sin lange historie, og også for deres natur og mangeartede fugleliv.
Da vikingene kom
Vikingene kom til Orknøyene på slutten av 700-tallet, men i motsetning til herjinger som foregikk lenger sør på de Britiske Øyene, finnes det ingen spor etter kamp og plyndring på Orknøyene, og klostrene fikk stå i fred. Antakelig var vikingene heller ute etter å slå seg ned og dyrke jord, i stedet for å plyndre. Øyene var fra før bebodd av piktere, men de forsvant ganske raskt etter vikingenes inntog. Storhetstiden til Orknøyene ble innledet av jarlen Torfinn (ca. 989-1064), som regjerte over Orknøyene, Shetland, den nordligste delen av Skottland, Hebridene og øyene i Irskesjøen. Nordmenn var enerådende på Orknøyene i 700 år, men som seg hør og bør for vikinger, var det mye maktkamp dem imellom. Øyene kom under den skotske kronen i 1492.
Orknøyingasaga
Orknøyingasaga er en islendingesaga og er et samlingsverk som er basert på flere og uensartede kilder. Forskere har kommet fram til at den må være yngre enn 1190, og Snorre støttet seg på verket da han skrev sin Heimskringla. Det er den sagaen som mest spesifikt handler om Orknøyene, og strekker seg fra den første norske bosettingen på øyene og til samtiden, da den ble skrevet ned.
Severdighet: Skara Brae – steinalderbyen
Vinteren 1850 avdekket en storm flere steinsettinger på vestkysten av Mainland, og etter utgravninger var det i 1868 avdekket fire gamle steinbygninger. Fram til 1925 lå steinsettingen urørt, til en ny storm ødela en del av de allerede utgravde bygningene. Da man skulle beskytte husrestene ved å sette opp en vegg, så fant man flere spor etter bygninger, som ble gravd ut mellom 1928-1930. Steinalderbyen ble ikke datert for på1970-tallet, da den ble datert med radiokarbondatering til mellom 3200 og 2200 f. Kr. Som hører under perioden neolittikum. Fordi bygningen har vært tildekket, er de forbausende godt bevart. Veggene er fremdeles i god stand, og man kan finne spor etter innredning, slik som sengeplasser. Hvert hus er bygd opp etter samme modell, et firkantet rom, med ildsted i midten. Den standardiserte måten bygningene er satt opp etter, tyder på at det ikke var et hierarkisk samfunn, og at innbyggerne stod på like fot.
Severdighet: St. Magnuskatedralen i Kirkwall
Byggingen av St. Magnuskatedralen begynte i 1137, av Ragnvald Orknøyjarl til ære for sin onkel Magnus Orknøyjarl, som ble kanonisert i 1153. Katedralen har mange likhetstrekk med Nidarosdomen, og den er 72 meter lang, 17 meter bred (uten tverrskip) og det er 21,5 meter under taket. Ved en restaurering rundt 1820 fant man et treskrin meg knokler, og hundre år senere ble det gjort et liknende funn av en hodeskalle med huggskader. Det antas at relikviene strammer fra Magnus og hans nevø, som ble kanonisert i 1192, og de er i dag plassert i hver sin pilar inne i katedralen.
By – Kirkwall
Kirkwall er Orknøyenes største by med rundt 7000 innbyggere, og er administrasjonssenteret for hele øygruppa. Byen befinner seg på nordsiden av øya Mainland. Den første gangen vi hører om byen er i Orknøyingasaga i 1046. Navnet Kirkwall kommer av det norrøne kirkjuvagr, som begyr “kirkevika”. I hjertet av byen ligger St. Magnuskatedralen, som kan sees på lang avstand.
By – Stromness
Stromness er Orknøyenes nest største by med rundt 2000 innbyggere, og ligger sørvest på Mainland. Navnet kommer fra det norrøne navnet Straumrnes, og omtales som Stromness for første gang i skriftlige kilder i 1544.
Trivia:
I 1590 åpnet den første puben på Orknøyene i byen Stromness, Mainlands andre by.
Nyttige linker:
«Thorni pulte. Helgi skrev» – Dagbladets artikkel om vikinggrafitti påOrknøyene
Whisky for berserkere – boarding.no
